Refleksjoner etter endt folkehøgskole

Etter endt år som u-landselev på folkehøgskole er jeg ikke bare den samme gamle, men jeg kjenner et visst ansvar og engasjement, det er saker og ting jeg aldri vil slutte å lære mer om her i livet. Et år på Sund er et år for livet, det har jeg skjønt nå. Ikke at det ene året skal være "for livet", men at "toppen på isfjellet" som jeg fikk på Sund gjør at jeg ønsker å lære mer, og å gjøre noe. Det å føle seg engasjert, bare i egen tankegang, føles mer og mer naturlig, og det føles godt. Takk til for eksempel www.utvklingsfondet.no
 


Hold takten

Det er klart at det er spesielt å ikke se igjen personer som du har vært tett på, så lenge, på lenge. Det er spesielt å tenke på at disse personene blekner litt etter litt, de blir utvasket - og det er jo helt klart, når vi omgås med så mange mennesker. En finner erstatninger liksom. Jeg tenkte på dette da jeg gikk hjemover i kveld; minner og stunder med personer jeg har stått så nær, de blir lagret i en minneboks; noe blir nedstøvet og delvis glemt. Det er trist, men sånn er livet, om du skal du omgås med mange mennesker da.

Og om vi vil innse det eller ikke, betyr ofte avstand og tid mye. Det er nesten som en ubevisst finner unnskyldninger for å ikke holde kontakten med folk en egentlig gjerne ville holdt kontakten med. Eller unnskyldninger, det er vel mer at med tida og avstanden, skjer det noe med vårt forhold til disse menneskene, slik at vi ikke alltid klarer å opprettholde det samme gamle. Og mens vi er i det, og mens vi er med personer vi setter pris på, tenker vi at vi ser med misnøye på den tida vi ikke er med de personene mer, og aldri når dem på telefonen. Men så kan det gradvis skje.


Jeg har fått høre at jeg er så god på å holde kontakten videre med folk jeg har blitt kjent med på turer, og slikt. Selvfølgelig gjør jeg det, for disse er personer som jeg er blitt glade i, som betyr noe helt spesielt for meg, hver på sin individuelle måte. Det nytter ikke å oppgi kontakten med dem enda. Jeg sier enda, fordi jeg ikke vet hva som vil skje videre. Men det er faktisk halvveis meg det handler om. Det er ikke alltid jeg er en like god initiativtaker selv på å vise at jeg vil holde kontakten med folk. Det betyr mye at andre viser det til meg da.

Jeg merker jeg henger igjen ofte. Jeg henger igjen i tanker og handlinger som jeg har vært mye inni tidligere. Jeg merker at det er ting som har hendt i livet som er viktige for meg, men så er jeg en dagdrømmer, eller generelt en drømmer - iallfall ikke en realist - så det er nok litt der det ligger. Jeg henger altså igjen i hendelser, tanker og ord fra personer som jeg vet jeg ikke kommer til å se på lenge, og noen av dem vet jeg at jeg ikke kommer til å holde god kontakt med. Noen ting tviholder jeg fast på, og det er derfor jeg stadig, ubevisst eller bevisst, vender tilbake til dem.

Ble du forvirret av å lese dette?

Det viktigste er å bare vise at du bryr deg, hvis du gjør det.

"In high tide or in low tide, I'll be by your side."



 


Siste dagen

 


Jeg kom hjem fra folkehøgskole den 16. mai. Rett hjem til 17, og etter det har jeg ikke gjort all verdens.
Jeg vil for alltid huske de fine, triste, morsomme, spesielle øyeblikkene vi hadde de siste dagene på Sund.
Den 2. siste dagen var det fest, etter at vi hadde hatt rundvask på alt av korridor og rom.
Det var alt fra fine kjoler til bunader, samedrakt og tunika, som møtte opp til festmiddag i matsalen. Vi skulle bare kose oss, og ikke begynne å grine for at det var snart siste dagen. Etter middag,sang, dessert og spill, gikk vi opp i festsalen. Der var det først en høytidelig, fin og ganske så trist del. Etter en pause,skulle vi bare sette oss ned og slappe av, for da var det lærerne som skulle overta showet. I motsetning til det første, var dette mer uhøytidelig og det er lenge siden jeg har ledd så mye og så lenge.

Første delen var alle klassene oppe hver for seg; det ble utdelt roser, lærere holdt små taler til elevene og motsatt. Ettersom Vidar er i Guatemala, var det Anders som snakket til oss. Han hadde fått en mail fra Vidar- til oss, som han leste opp. Veldig fint og rørende! Annet som var rørende var f eks med kunstklassen. Læreren Lise, hadde våknet opp natta før og følt at nå måtte hun bare tegne, så hun hadde lagt en karikatur av alle i klassen, uten å ha noe å se på. Fotballklassen som hadde lagt dette fine diktet til Jan Petter, og Ola som ikke klarte å slutte å grine.

Siste dagen var det tale av rektor osv i festsalen, hvor vi deretter skulle plante årets tre, noe som er veldig høytidelig og stort ... Akkurat når HC tok siste spadestikk kom det flyvende en hel flokk, en hærskare av en type fugl  over oss, som har pleid å henge på Inderøy,  før de flyr videre. Da bryter en begeistrert og engasjert rektor Anders ut: "Se! Akkurat på siste spadestikket! FOR EN SYMBOLIKK, DERE!"

Det som kanskje var mest spesielt av alt, var når vi hadde klemmerunde rett før vi skulle dra. Det å si hade til folk som du vet du aldri vil se igjen, er veldig spesielt.  Jeg tenker ikke på de norske på skolen, men fredskorpserne, som alle har blitt så glade i. Når Elisabeth fra India kom og klemte meg og hvisket masse fine ting inn i øret mitt, var det akkurat som hun skrudde på tårekanalen. Jeg sto ved siden av en annen fredskorpser, som hikstet og gråt, ettersom han klemte de han hadde knyttet sterke bånd til gjennom året. Rett før vi skulle gå på bussen, tok vi en siste avskjed. Jeg hadde klart å holde meg litt, men så kom Elisabeth igjen og gav meg en klem. Så kom Dan og ga meg en siste klem, og jeg fortsetter å hikste. Håkon så da at jeg sto en liten stund for meg selv, men kom bort og gav meg en stor, god klem han også.

Nå skal jeg plotte inn et dikt som noen kanskje kan tenke på som klisjè, men som er spesielt for meg, og også for andre som jeg vet om..:

There's a miracle
called friendship
that dwells within the heart,
and you don't know
how it happens
or when it gets its start.
But the happiness
it brings you
always gives
a special lift,
and you realize that
friendship
Is life's most precious gift.

 


Under overflaten

Lago de Atitlan:
Ca midt i oppholdet vårt i Guatemala, dro vi til den vakre innsjøen Lago de Atitlan. Vi møtte kaldt, friskt fjellvann og flere små byer rundt innsjøen som hadde vokst frem -  innsjøen var omringet av høye fjell og vulkaner. Hver lille by hadde sitt særpreg, og vi besøkte tre av dem, San Pedro, Santiago de Atitlan og Panachel. Vi kjørte med chicken-bus opp til innsjøen, det var varmt, overfylt og bråkete. Disse chicken-bussene har de latin-amerikanske landene "arvet" fra USA, de ble egentlig brukt som skolebusser der i 60-70-årene. På en liten benk satt vi tre stk, det var meg, Monica og en bitteliten, gammel mann. Mannen hadde armen oppå benken foran, og hver gang han sovnet, datt armen ned, slik at han våknet brått. Da smilte han et fint, rynkete og tannløst smil til meg. Han hadde på sin tradisjonelle drakt, som besto av jakke og skjørt - nytt mønster hvor enn du kommer i Guatemala - det er veldig fascinerende.

I Santiago var det små gater med butikker som var ment for turistene. En dag dro vi til et område som het Panabaj, som var blitt hardt rammet av orkanen Stan i 2005. Som følge av orkanen hadde det skjedd et ras, fra en vulkan i nærheten. Raset kom over et lite samfunn, og alle menneskene der ble begravd levende, midt på natta. Det vi hadde hørt, var at det var over 400 mennesker som døde i raset. På stedet jobbet det da noen rettsantropologer som hadde startet å grave opp likene etter raset, og de sa at det var rundt 150 mennesker. Det føltes ikke bra å komme der  17 hvite, nysgjerrige folk - akkurat som det var en turistattraksjon.

I San Pedro kjøpte vi brownies av to mayakvinner. Vi skjønte etterhvert at dette var en oppskrift de hadde fått av amerikanere på besøk. Vi skjønte også at det var mange turister som hadde slått seg ned langs havna, de røyka cannabis og slappet av. Mayakvinnene hadde med dette fått en ny businesside; selge søtsaker til turistene. Verre var det å se at mayakvinnene ble presset fra havna og lenger opp i byen, det var ikke plass til dem lenger langs havna. 
 


Sola skinner og jeg er så glad, fordi jeg får møte deg i dag

Det har vært et utrolig vær på Inderøy i dag. Gloheite i solsteik lå vi ute på gresset. Vi tok med kaffen, desserten etter middagen, bøkene, teppene, musikken og det gode humøret ut på den store gressplenen. Noen fra skolen dro på overnattingstur til svenskegrensa med ski, de kom tilbake gloheite, fine og røde.

På fredag inviterte jazzlinja til gothkveld. Vi pynta oss. Dagen derpå hadde dessverre alle som hadde vært med i headbanging-konkurransen, fått stive rygger og nakker. Jeg vant konkurransen for beste synging med sånn fordreid/omgjort stemme.


Det er på tide å søke meg ferdig med det jeg skal gjøre til neste år. Det har nok mange andre tenkt, vet ikke om det er derfor fristen er satt til i morgen kl 12. Internett har ikke vært helt med i dag. Men hva skal jeg egentlig gjøre til neste år? 


Et lite steg i riktig retning

Jeg og Mari er ferdig med den lille foredragsturneen vår, som omhandlet arbeidsforhold for kaffebønder vi har besøkt i Guatemala. Vi ble godt tatt imot overalt, og nå er jeg bedre rustet til å holde foredrag seinere. Vi dro tilogmed en tur til Sauda. Da vi var i Guatemala, lærte noen av oss litt mer om rettferdig handel og hvordan det fungerte på et par plantasjer der. Rett etter at vi kom hjem, leste jeg om Sauda, den første Fairtrade-kommunen i Norge. Jeg ringte til mannen i styringsgruppa i Sauda, og vi fikk til et møte med han i Sauda. Sauda har visst ikke fått så mye medieoppmerksomhet som etter at de ble Fairtradekommune, og han vi snakket med, kunne fortelle at han fikk mange telefoner fra andre kommuner, foreninger osv. rundt omkring i Norge som ville ha mer informasjon og  tips rundt dette. Et lite steg i riktig retning, mener iallfall jeg.

Det er deilig å ha påskeferie, og ha god tid til å ordne opp i ting som må ordnes, sommerjobb og studiesøking, men mest å gjøre akkurat det jeg har lyst til; kanskje ta en tur på fjellet og stå på ski, kanskje gå på cafè med venner, kanskje daffe, lese, synge. Deilig å vite at jeg har et gavekort på en cd og også et på kino som venter på meg, men som jeg ikke trenger å bruke helt enda, fordi jeg vet at jeg har andre, kjekke ting å gjøre først.


Tenk dèt!

Jeg og Mari holder på å jobbe med foredrag. Klassen vår og Nicaragua-klassen holdt lørdagsseminar om studieturen på lørdag. Det gikk bedre enn vi trodde det skulle gå, og etterpå kunne vi puste litt lettet ut. Folk syntes det var interessant, og lærerne var fornøyde. Nå skal vi gi alt på det som gjenstår; foredrag. Vi drar hjem neste helg, og de to ukene før påske skal vi holde foredrag på diverse steder.

I dag våknet opp til den herligste frokosten fra kokken Svein Arne. Dette fikk vi:

-Baguetter, brød, knekkebrød og rundstykker
-Egg, bacon, småpølser og eggerøre
-Tre forskjellige salater (alla potetsalat) med egg, pasta og reker
-Risblanding, pastaskrueblanding
-Reker
-Forskjellig kjøttpålegg
-Et eksklusivt utvalg av oster
-Det vanlige pålegget
-Yoghurt
-Oppskjærte biter av epler, bananer, druer, appelsin, aprikos, ananas.
+++


Nå holder vi på med foredrag. Vi ble nettopp påmint om at Norge ligger på topp på levekårsindeksen. Norge er mørkegrønt. Men se på landet som er mørkerødt. Niger ligger på sisteplass.




Bilde:HDImap current.png



Hva som skjedde på slutten av Oslo-turen

Jeg møtte Mathias et par timer før jeg skulle ta tog opp til skolen. Vi skulle møtes og gå på cafè. Først la jeg fra meg bagasjen på Oslo S og tuslet deretter litt rundt på kjøpesentrene der. Mathias hadde vært på spilletime og skulle ringe når han var ferdig. Etter en stund ringte han, og jeg spurte om han kunne komme til Oslo S for å møte meg, det kunne han. Etterpå ringte han og spurte om jeg bare kunne begynne å gå oppover Karl Johan, og det kunne jeg. Da jeg var gått et lite stykke, ringte han på nytt, og lurte på om jeg kunne stoppe der hvor jeg kunne se Domkirken på høyre side. Jeg gikk opp, men der var det ingen Mathias, så jeg ringte han opp igjen. Han skulle prøve å forklare veien, men jeg sa at jeg ikke forsto hva han mente. Da sa han at han hadde sendt en ut for å møte meg. Mens jeg fortsatt snakket med Mathias, kom det en mann i 30-årene bort mot meg. Han sa noe, men jeg er ikke så god på å svare folk når jeg snakker i telefonen, så jeg sa bare "bare vent litt". Etter at jeg hadde lagt på, spurte mannen, om det var jeg som skulle møte Mathias, og hilste deretter på meg (la oss si han het Andreas).
"Mathias sa jeg skulle se etter ei jente med englehår", sa Andreas.
"Åja, han sa det ja.."

Ja, så ble jeg med Andreas inn en sidegate fra Karl Johan, gjennom en flott dør og opp i 2. etasje i et fint bygg med fine møbler. Vi gikk inn i et rom der det hang masse store plakater med forskjellige tema, prester som drev med solidaritetshjelp ute i verden etc... "Bare vent her du, så kan du snart få komme inn".
Jeg skjønte selvfølgelig ingenting av dette.

Etter en stund kom Andreas tilbake; "Ja, nå kan du komme her og og sette deg". Jeg gikk rundt og bak plakatene, og der satt Mathias ved et bord sammen med en eldre dame. Jeg så på han med et forvirret blikk, og han lo litt tilbake. Jeg skulle sette meg ned på et bord nesten rett ved siden av. Andreas satt seg ned ved bordet han også, og tok fram to metalldingser. 
"Ja....Nå skal vi måle stresset ditt". 
"Åjaaa..." sa jeg, iallfall nå tydelig forvirret. 
"Nå skal du holde i disse "dubbedittene", og prøve å finne ut av hva du tenker på akkurat nå."
Jeg prøvde å finne ut av hva jeg tenkte akkurat da. Pilen som viste stresset mitt gikk litt oppover. 
"Se her ja, du blir litt stresset av noe du tenker på. Hva ble du stresset av?"
"Nei, jeg vet ikke. At jeg må rekke toget, kanskje?"
"Ja...Kanskje det. Men nå kan du prøve å tenke på noe som pleier å stresse deg til vanlig. Hva som helst". 
Jeg prøvde å finne ut hva jeg ble stresset av, og fant en grei ting  som kunne stresse meg i hverdagen. Så prøvde jeg å tenke på det. Pilen svingte voldsomt opp og ned".
"Jeg ser du blir stresset av noe her. Hva er det du tenker på?"
Jeg svarte noe - som ikke var i så enorm betydning, kan jeg tenke meg.

Så pratet vi litt om stress og slikt, men mest av alt ville jeg vite hva i huleste Mathias hadde dratt meg med på, hvor jeg var, hvem folkene der var? Var Andreas en eldre kamerat av Mathias? Når han kom ut på gaten, trodde jeg vi egentlig skulle inn på en cafè, men det stemte ikke helt. Pleide Mathias å måle stresset sitt der, liksom sånn fast en gang i uka? Mange spørsmål kvernet rundt i hodet på meg, og det var nok det som gjorde meg mest stresset...Jeg sa til Andreas at jeg egentlig ikke skjønte hva dette var, og at Mathias bare hadde dratt meg med der. Jeg ønsket en forklaring.

Da forklarte Andreas at dette handlet om Dianetikk og de jobbet frivillig på senteret vi var på. Det å måle stresset var bare en del av det å opplyse om dianetikk på. Ved å vite mer om stresset sitt, kunne en lære mer om det, og om hva en kan gjøre for å kontrollere det. Jeg klarer ikke forklare helt hva det er selv, men fant en liten forklaring på dianetics.org:


"Hvis du noen gang har følt at det var noe som holdt deg tilbake i livet, som ødela planene dine og stoppet deg fra å være den du ønsker å være, så hadde du rett.

Faktum er at det er en eneste kilde til alle dine problemer og all stressen du opplever, til din mangel på lykke og tvilen på deg selv. Den kalles det reaktive sinnet ? den skjulte delen av sinnet ditt som lagrer alle smertefulle opplevelser og deretter bruker dem mot deg.

Dianetikk fjerner det reaktive sinnet. Den er det eneste som gjør det."

Nei, så snakket jeg med Mathias etter at vi hadde gått ut, og fikk en forklaring på hvorfor han hadde dratt meg med. Ingen av teoriene mine var rette; han hadde ikke noen tilknytning til dette stedet fra før, Andreas var ikke en god venn osv. Han hadde rett og slett bare blitt stoppet på gaten, og blitt overbevist om å bli med inn den fine døren på Karl Johan og opp i den flotte 2. etasjen. Han hadde vært nesten like forvirret som meg.

Jeg slår en strek for dianetikken og for i dag og dette innlegget.
God natt



 


På vei til Guatemala: Flyplasser

Vi måtte gjennom flyplassen i New York først. Der måtte vi igjennom mange kontroller på kun en time og 40 minutter. På flyet bort måtte vi fylle ut disse skjemaene. Jeg krysset dessverre av på at jeg ikke hadde noe mat i sekken min, men jeg hadde litt frukt. Først måtte vi igjennom passkontrollen. Der var det flere køer med masse folk. En mann som sto bak noen av oss, lagte buktaler-lyder og andre rare lyder, vet ikke om han skulle være morsom eller ikke. Men han så ut som en slags typisk engelsk komiker. Til slutt sto jeg og Kaja igjen mens alle de andre var ferdige; for mannen i vår kø var veldig treg. Vi spurte et engelsk ektepar om vi kunne få komme forbi. Først sa de nei, for de hadde ventet så lenge, men vi forklarte situasjonen, og da fikk vi komme forbi.
 
"Unnskyld, vi har dårlig tid, og må rekke et fly", sa vi, når vi kom fram til kontrollen. "Alle her har dårlig tid. Dere kommer aldri til å rekke flyet uansett", sa mannen.

Etterpå sprang vi bort for å hente bagasjen, for vi måtte sjekke inn bagasjen på nytt før Houston, og da sto det en stresset flydame og skulle hente oss, for flyet ventet. Sekken til Mari kom aldri. Mens vi sto der litt i villrede, kom en flymann med en hund gående forbi. Hunden snuste tilfeldigvis på sekken min, og mannen spurte meg: "Har du noe frukt i sekken?" 
"Ja, det har jeg visst. Det er bare et par appelsiner", sa jeg.
"Få se skjemaene dine." Jeg viste han skjemaene og han sukket litt oppgitt.
"Du må ikke krysse av at du ikke har frukt når du har det... I neste kontroll kan du bare si hva du har." Så rablet han ned noe på skjemaet .
Vi sprang videre, og plutselig måtte vi til "neste stopp, neste hinder, neste post". Jeg viste mannen skjemaet mitt og sa at det bare var et par appelsiner.
"Du må gå inn i den sjekken til venstre". Da var jeg ganske stresset og sa at "men det har jeg ikke tid til!"
Da ble mannen litt sur og sa at jeg måtte bare måtte se og komme meg inn.
Jeg sprang demonstrativt inn for å vise hvor dårlig tid jeg hadde. Vidar kom akkurat forbi og så forskrekket på meg. Hvor skulle Helene, når vi hadde så dårlig tid?


Håndbagasjen min måtte inn i en ny slags rullebåndsjekk for å se hva som var inni. En mann sto og "parterte" et eller annet på et bord ved siden av. En annen mann skulle ta bagasjen min igjennom, og da den var igjennom lot han den bare ligge på enden. Jeg sto lenger borte og kunne ikke ta den selv.
"Unnskyld, men jeg har veldig dårlig tid", sa jeg til mannen.
Han så litt irritert på meg, og gikk deretter faktisk veldig sakte bort for å hente bagasjen. Deretter så han på skjemaet mitt.
"Det er kun disse appelsinene du har oppi sekken? Er du sikker på at du ikke har noe mer?"
"Ja, det er jeg helt sikker på."
Deretter åpnet han den ytterste lommen på sekken, og da visste jeg hva som skulle komme, og som jeg ikke hadde husket på.
"Så hva er nå dette?" sa han, nå enda mer irritert, og holdt fram et eple.
"Oj. Unnskyld meg,det hadde jeg heeelt glemt ut."
Etter det husker jeg ikke hva han sa, for jeg var da redd for at vi skulle miste flyet pga meg, så jeg tok bagasjen og sprang ut.

Vidar og noen andre sto og ventet på meg der vi sende inn bagasjen til det nye flyet. Jeg kastet fra meg sekken, men nei, det var feil sekk, og så kastet jeg fra meg den andre sekken. Etter det sprang vi videre- til den siste sjekken. Med meg gikk det helt fint, og jeg var klar for å gå inn på flyet. Kaja f eks, sleit de litt mer med. De trodde hun hadde en slags syl eller noe annet farlig, oppi håndbagasjen, og brukte faktisk nesten 10 minutt for å finne den. Kaja insisterte på at hun ikke hadde noe syl oppi sekken. Til slutt fant de hva de leitet etter; en fliseklemme.

På tide å springe siste innspurt! Vi lo når vi sprang. Se for deg Alene Hjemme 2 når de springer for å rekke flyet. Akkurat sånn var det. 17 personer som springer kjempefort slalåm mellom alle de som kommer mot. Da vi kom til innsjekkingen og spesielt inn på flyet, var det ikke så mange smil og få. Da hadde de ventet på oss en stund.

Det var veldig spesielt å være på denne flyplassen. Også litt i Houston på veien tilbake. Da skulle vi igjennom passkontroll igjen. Jeg og Monica diskuterte litt hva vi syntes om mannen vi skulle til. Han var litt ekkel, litt sleskete, liksom?
Jeg gikk bort før de andre.
"Hi..."
"Hi." Han så på passbildet, deretter på meg.
"How are you doing?"
"I'm doing fine, thanks".
"Are you nervous?"
"Hehe. No, I am not nervous."
"How old are you? 19 or 20?"
"I am 19."
"For how long were you staying in Guatemala?"
"For two months".
"Didn't you miss your boyfriend then?!"
"No, I didn't".
"For two months, and you didn't miss your boyfriend?!"
"Hehe..Yeah, that's right."
"So...Do you have a boyfriend?"
"No. I don't have a boyfriend".
"Why doesn't a pretty girl like you have a boyfriend?"
"Hm... I don't know".
"Seriously - why don't you have a boyfriend?? That is really hard for me to understand!"
"Ok... I don't know".
Jeg fikk passet mitt og gikk.

Og så en liten tilfeldighet. Jeg er veldig glad i tilfeldigheter, og det vil nok komme flere av dem på bloggen her.
På vei hjem og på flyplassen i New York sto jeg lenge i kø bak en mann, 50-60 år og fra Norge. Køen var for å sjekke passet vårt og vise fingeravtrykkene våre, på en maskin. 
Når jeg så på mannen, når jeg sto ved siden av han, så han alltid tilbake, også på Gardermoen -når vi skulle hente bagasjen.

I går så jeg tilfeldigvis i et blad som lå i peisestua og som handlet om noe fotogreier. Jeg bladde fort igjennom, men stoppet opp på et bilde av en mann jeg hadde sett før. Jeg måtte tenke litt, men så da at det var mannen fra flyplassen i New York.
Han var visst en kjent fotograf. Artikkelen handlet om at han nettopp hadde hatt en stor utstilling i New York. Han hadde jobbet sammen med kjente, ettertraktede fotografer og gjort mye interessant i de siste 30 årene.
Jeg er fæl på å se på folk rundt meg, og kan lett stirre litt.  Jeg kan tenke meg at når jeg så på han, og han hver gang så tilbake, må han ha trodd at jeg visste hvem han var.

På flyplassen i New York:

65188-136


Istedenfor å spørre om meningen med livet, kan man hva spørre hva som er meningen i livet

Heihei!

Jeg er tilbake på Sund folkehøgskole, etter å ha vært i Oslo, Belice, (New York) og Guatemala. Lengst har jeg vært i Guatemala, to måneder. To veldig interessante måneder, en studietur uten like. Følg med på bildebloggen min: www.diehelle1.weblogg.no

I dag så vi Loop med skolen, spiste boller og drakk kakao. Loop må alle se. En nydelig film, der du ler, gråter, lærer noe du allerede kanskje vet- på en ny, fin måte- og etterpå ser du enda lysere på livet.

Det var spesielt å komme hjem, etter to uker i et helt annet land, med en helt annen temperatur, kultur og tur... Nå har jeg heller ikke sett mamma og pappa i året 2007.

Jeg hadde noen veldig fine dager i Oslo, fra torsdag til søndag. Da var jeg med alle søstrene mine (og svigerbror selvfølgelig) på en gang, og det er første gang det har skjedd i Oslo. På tide. Vi fikk med oss teatersport med harald eia og de, spiste super mat, besøkte Frogner på sitt beste, koste oss, besøkte Anna, sov masse, spiste SALT SNOP osv. Det var helt nytt for meg med det med snøen og alt sånn, så de andre kledde meg opp i skjerf, lue, sko.

Folk kommer og går på skolen her nå. Noen fra jazzlinja har, og har hatt opptaksprøver på konservatorier. Noen kom helt til siste runde i Trondheim, og får svar om de kommer inn, om et par uker. Noen måtte dessverre gå ut i tidligere runder, f eks teoridelen. En gladnyhet her, er at Marlen fra klassen på musikklinja har kommet helt til siste runde! De andre på jazzlinja på Sund, skryter masse av henne. Hun har også utviklet seg mye siden videregående og er rett og slett veldig flink! Jeg håper virkelig hun klarer det. Tvi tvi, Marlen!

Ha en nydelig jul! Og det mener jeg fra innerst i hjerterota!

Hei alle sammen!

Nå sitter jeg i stua, og de resterende fire som er i huset, sover. Hedvig ringte, og jeg skulle hilse dem og si at de var en slapp gjeng. Det er så travelt nå før jul vet du, mye som skjer, og mye som har skjedd...

Det er litt rart å tenke på at alle som bor i de nyeste husene på feltet vårt, feirer jul i nytt hus. Det er viktig å pynte til jul, og noen hus er pyntet vel og mye, bare en stund etter at selve huset er ferdig.


Så reiser klassen min til spennende Guatemala, fra Oslo den 28. Det er mye dilldall å ordne før en slik tur. Jeg har fått inn det mest nødvendige nå, og lurer på om jeg skal begynne å pakke det ned i sekken snart òg. Nå kom jeg på en ting jeg har glemt...Men det ordner seg. Jeg har klart meg HELT uten pakketips fra mamma denne gangen.

Jeg kom på at det kunne være gøy å ha èn felles weblogg for hele klassen + Marthe (assistent) og lærer Vidar.

Her er adressen: www.guatemala.weblogg.no

Jeg kommer ikke til å skrive så mye på denne webloggen de to neste månedene, tror jeg iallfall.
Jeg håper alle som kommer inn på denne sida vil lese litt om hvordan det går med oss i Guatemala, og skriv kommentarer- for all del! Det kan bli en aktiv og kjekk side hvis 15 personer rulererer på å skrive, mens foreldre, søsken, venner, resten av sund, kjente og ukjente skriver kommentarer. Je!

God jul da!

Reiseplaner

Jeg tenkte jeg ville legge ut en liten liste for reiseplan i Guatemala. Det er noe som ikke er fastlagt enda, men Vidar sier at det må vi ta når vi er der. Det ordner seg som regel alltid.

28. 12: Avreise fra Gardermoen kl. 11.10. Vi mellomlander i New York og Houston.
29.12: Akklimatisering i Guatemala City.
30.12: Buss til Huehuetenango. Vi besøker mayaruinene Zaculeo og har en liten felles forhåndsfeiring av nyttår.

31.12: To uker på språkskole. Vi forlater Huehuetenango by og fordeler oss i to grupper; i Todos Santos i Huehuetenango fylke (Kine, Anne- Marie, Vie, Anna, Janna, Ingvild og Helene) og på La Escuela de la Montâna,"Fjellskolen" (Ida, Monica, Ranveig, Mari, Laila, Karoline, Kaja og Ingrid), som ligger på landsbygda i nærheten av byen Colomba i Quetzaltenango fylke. I Todos Santos vil elevene bo og spise i familier, mens på Fjellskolen vil de bo på skolen, men spise måltidene hos familier i nærmiljøet. I tillegg til en-til-en-undervisning vil skolene i løpet av oppholdet arrangere utflukter, foredrag, helgeaktiviteter m.m.

12.01: Avslutning språkskole
13.01: Vi møtes i kystbyen Champerico ved Stillehavet. (Her blir det god og varm badetemperatur)
14.01: Fellesmøte med oppsummering av og evaluering av språkskoleoppholdet og framlegging av planer for de neste ukenes feltarbeid for hverandre.
15.01: Ekskursjoner og møter med organisasjoner i Quetzaltenango (Xela): Eks: Kab'awil, SOS-barnebyer.

17.01: To og ei halv ukes feltarbeid i grupper som er ansvarlig for sine egne planer og tema/problemstillinger:
          Mayakulturen: Kine, Ida, Vie og Ingrid vil studere mayaindianernes kultur, dagligliv og hvilken betydning deres tradisjon og religion har.
          Guatamala etter fredsavtalen: Janna, Anna og Mari vil se på hvordan livet har vært for tidligere geriljasoldater og flyktninger etter Fredsavtalen. 29. desember 2006 er det 10 år siden den ble undertegnet etter 36 års borgerkrig.
          Utdanning: Laila, Ingvild, Kaja og Monica vil se på barn og ungdoms muligheter for utdanning i Guetamala.
          Arbeidsforhold i jordbruket: Anne- Marie, Karoline, Ranveig og Helene vil fokusere på arbeidsforhold i landsbygda og rettferdig handel.

Planene for feltarbeidene er under utarbeidelse av gruppene, og kontakt er opprettet til organinasjoner både i Norge og Guatemala, som vi vil jobbe videre med både før og etter vi ankommer Guatemala. Marthe og/eller Vidar vil være i kontakt med - og besøke de ulike gruppene i løpet av feltarbeidsperioden.

02.02: Vi møtes i Xela.
03.02: Debriefing av feltarbeidene.
04.02: Vulkantur til Santa Maria, 3772 m.o.h. (Vi går opp til en ikke-aktiv-vulkan, mens vi ser ned på en aktiv vulkan. Her overnatter vi kanskje, slik at vi får sett fullmåne og soloppgang).

05.02: Felles opplegg som kan inneholde solidaritetsarbeid på Kab'awils nye folkehøgskole og/eller ekskursjoner til eksempelvis Sipacapa, Panajab, Lago Atitlan, Chichicastenango eller lignende.
09.02: Vi ankommer Xela og øver på kulturelt innslag.
10.02: Vi bidrar på åpningen av skoleåret til Småbøndenes folkehøgskole Kab'awil. Fellesmøte på ettermiddagen med framlegging av planer for neste periode.

11.02: Eget opplegg der grupper på minst tre og tre sammen har laget sine egne planer for den neste uka. (Dette opplegget skal vi planlegge i Guatemala. Før ble denne uka kalt ferie, men nå må vi gjøre noe "nyttig" utav uka også. Noen av oss tenker på å ta en rundtur opp til nord i Guatemala for å besøke visse severdigheter etc. Deretter dra over til kysten i Belize, med litt strandliv, dykking og snorkling, så tilbake til Guatemala. En busstur fra Guatemala til Belize koster kun ca 100 kr.)

19.02: Vi møtes i Antigua.
20.02: Fellesmøte med oppsummering av "eget opplegg".

21.02: Avreise fra Guatemala City kl 07.50.







På fredag satt jeg modell for Stine. Hun tok noen svanebilder og noen til en innlevering. Tema var "absurd", så hun brukte fjeset mitt og føttene til Janna, og der føttene skulle være hendene mine. Det blei ganske komisk.

I går hadde vi juleverksted arrangert av kunst-og fotoklassen. Det var bare måte på hva vi kunne gjøre. Jeg konsentrerte meg om å lage julekort og honninglys, og å spise pepperkaker, mandariner og drikke gløgg. Vi storkoste oss i fire timer, mens vi pratet og hørte på Crosbys julecd.

På kvelden var det juleball. Det var en fin kveld med masse god mat, sang og dans + Philip sin fine tale.
 Det manglet litt på underholdning, men der hadde vi oss selv å takke.
Mange trøtte folk her i det siste, og noen har hatt det ekstra travelt. Vi sang tre sanger med koret, det var en stor suksess. Den fine klangen i festsalen gjorde at de to siste ble ekstra fine. Husmor Gunhild fikk tårer i øynene, og godeste Marcus satt med øynene igjen og sa etterpå at han syns det var så fantastisk at han fikk vondt i hjertet.

I dag har vi spist god frokost, og kl 1 må vi rydde. I ettermiddag er svømmehallen åpen og i kveld skal vi se Alene hjemme 2.

Den 14. drar jeg til Bergen og skal bo hos Cecilie. Gleder meg veldig mye. Jeg snakket med henne her en dag, og plutselig gikk brannalarmen. "Jeg må gå!" sa jeg og sprang ut. Vi fikk vite at det var en tørketrommel som hadde tatt fyr, og heldigvis var Kenny der.  Vi vet ikke årsaken, men loen inni var iallfall fjernet, selvom folk pleier å glemme det litt ellers. Kenny ble kåret til dagens helt. Han åpnet tørketrommelen og fikk et hav av røyk i seg. Han meldte fra til Augustin som kom, og han sa ifra videre. Vaktmesteren kom ned og han og Kenny bar ut den brennende tørketrommelen. Stakkars Kenny var ganske "røyklagt" etterpå, og vi stokk litt ekstra når han fortalte at han hadde bare èn fungerende lunge.

Det jeg gruer meg til nå er å begynne å pakke, jeg må tenke ut hva jeg må ta med hjem, hva som skal være med til Guatemala og hva som kan ligge igjen. Det er rart å tenke på at vi har gått her i et halvt år nå. Det har vært et veldig bra halvår og jeg føler jeg har lært mye bra. Jeg kjenner at jeg kanskje også blir mer selvstendig, avslappet og mindre stressa enn jeg har vært. Disse månedene har gått veldig fort. Jeg gleder meg veldig til jul og til å slappe av med familien min. Jeg gleder meg til å dra til Guatemala- men jeg føler ikke jeg er klar for det enda, og jeg synes det er absurd at det bare er litt over to uker til. Allikevel vet jeg at det kommer til å ordne seg, og at jeg har 14 uerfarne og 2 erfarne rundt meg, som takler dette sammen med meg.

Nå begynte jeg nesten å felle en tåre og to her. Mest fordi jeg gleder meg til å se igjen alle.
Og før to lange måneder et annet sted , er det jul!!

Julesang med Marcus

Det blir bare mer og mer julestemning her på Sund, det liker vi! 1 desember kom vi trøtte inn i peisestua og skulle ordne oss frokost. Da ble vi møtt med masse lys på de svære lysestakene og fin julemusikk. Første søndag i advent hadde vi adventskos med en god eim av kongerøkelse.

 I går gikk vi i fakkeltog til kulturhuset, der det var festaften. Inderøy har kvalifisert seg til å bli en "internasjonal kommune". I går feiret vi med et arrangement laget av Sund i samarbeid med Fredskorpset. Etterpå var det nydelig fingermat til afrikanske trommer og dans. Shabana Rehman var konferansier. Hun fortalte blant annet om det omdiskuterte "Løftet", og skulle prøve det samme med den høye rektoren vår.. Det var en stor dag for kommunen her, en festaften uten like.

Tilbake til julestemningen. Vi suger inn alt vi kan av julesang og julekos, for jula varer ikke så lenge i år. I dag skal vi spise pepperkaker og drikke gløgg i bisseleiligheten (leiligheten til 2.års.elevene) der de hatt julevask og pyntet litt. Vaktmesteren har vært ute og fått tak i en stor, fin julgran (svensk), og nå blir det snart pyntings her. Juletreet passer som hånd i hanske til den utrolig koselige peisestua vår. Vi har adventskalender i både klassen og på korridoren. I dag fikk jeg. Ellers er det juleball på lørdag. Jeg har klart å få igang et kor på 16 folk og vi skal synge firstemt Kling no klokkar og Mitt hjerte alltid vankar. + kanskje Ding Dong, men jeg fant et merkelig arrangement til den, så vi får se hva vi får tid til. Jeg er iallfall P.O.C (Person of contact), og har litt og si. Det er gøy å synge bittelitt i kor igjen - det minner litt om ensembleledelse. Til neste år skal vi endelig ha kor som valgfag.

Lærerne her på skolen er både morsomme, fine, hyggelige og smarte. Marcus er spesielt hjerteknuseren. Han er 34, er litt lav, er halvt svensk, fra Gottland. Han har et stort smil og når han ler må vi også le. Han er en fantastisk sympatisk og morsom person. Jeg spurte han om han hadde noen julesanger til koret, og han sprang rett ned til huset sitt for å leite. Etter en stund kom han opp med to fulle permer. Det viste seg at han har vært med i et svensk gospelkor to ganger, noe jeg egentlig ikke hadde tenkt om han. Vi hadde det kjempemorsomt mens vi plukket ut alle de firstemte sangene. Engasjert som han var, tok jeg de med og sa jeg skulle legge de fram for de andre, selvom ingenting av det var julesanger. Dagen etter kom han og spurte hvordan det gikk, og jeg sa at vi egentlig skulle ha julesanger. Og det er her jeg kommer til poenget - for Marcus sa da: "Men va med Gläns over sjø och land? Den ær jo fin?" Og så satt vi der ute i hallen og nynnet hele julesangen igjennom.

 Da fikk jeg en god følelse inni meg, og tenkte tilbake på Madicken og julafton.

Svanen

Den 6. desember skal det være en fotoutstilling på kulturhuset på Inderøy, i forbindelse med at Inderøy skal bli en internasjonal kommune. Stine på foto ville ha noen bilder på utstilling, og spurte meg om jeg ville være modellen hennes. Hun kom bort til meg en dag og sa at hun så for seg meg som en svane, og at hun ville ta bilder av meg som det. Hun hadde sett en fin trapp borte med en låve, og ville at vi skulle gå bort der for å ta bilder. Jøss, tenkte jeg - så spennende at hun vil ta bilder av meg!  Tidligere har hun tatt portrettbilder av både Line og Mari, som ble veldig fine. Stine er en superflink og kreativ fortograf, som har evnen til å se noe ekstra utav motivet.

Vi har masse forskjellige blader ute i hallen her,  og en dag kom Sigrid bort til meg med et studentblad fra UiB. "Kjenner ikke du disse, Helene?" Jo, det var Cecilie og Line! De var intervjuet om hva de likte å lese i jula eller noe sånn. Morsom lesning!

Denne uka har vi en temauke med "Norsk tradisjon og kultur", der alle middagene er norske, tradisjonsrike måltider. I går spiste vi komler med bl annet brunost-smør, sirup og bacon..I dag blir det trøndersodd for første gang.

I går fikk vi besøk av Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen, to kjente folkemusikere. De skal være her til lørdag og lære oss litt mer folkemusikk. De skal være litt sammen med alle linjene og lære oss noe som vi skal framføre for hverandre på lørdag.

I kveld får jeg faktisk besøk av Marlen! Hun går på Trøndertun, på jazz. Ei i klassen hennes skulle besøke ei på jazzlinja her på Sund, så da hang hun seg på. Hun bor tross alt bare to timer fra her, så det blir koselig med besøk. Marit på korridoren min hadde nettopp besøk av kameraten sin og to av hans kamerater, som går på multisport-linje på folkehøgskole. Tre barske gutar!

I dag skal jeg handle inn presang til pakkekalenderen til korridoren. I går skulle jeg prøve å pynte litt til advent og hang opp et lilla tøyhjerte, som jeg faktisk har tatt med..Ingvild spurte meg rett ut: "Hvorfor har du kjøpt det tøyhjertet?", men jeg sa at jeg fikk det i bursdagspresang en gang. Kofi syns heldigvis det var fint, det var iallfall "fint sydd sammen". Jeg tror han er blitt litt hjernevasket etter jente -og guttefesten, der guttene sydde sammen tøyhjerter til alle jentene. Nei, jeg har ikke laget hjertet selv, Kofi.



Skriv kommentarer da! Ellers dør bloggen.


November går mot slutten

I forrige uke var de to u-landslinjene (vi kaller dem Guatemala og Nicaragua-klassene) på fjellgården Mokk. Der var vi i tre dager, for å forberede oss litt mer til studieturen. På vei opp kjørte vi forbi skogens konge, den sto på et åpent område og så veldig mektig ut. Hele bussen fikk også hørt susanne s på P1 og seinere kanal24, hun fikk masse skryt og godord!

Vi gikk tur hver dag, jeg datt og slo meg på isen... En dag vi gikk tur, gjorde vi også en slags livreddingsøvelse. Vi delte oss i tre grupper, og Anders ledet oss langt opp i skauen. Plutselig falt han om, og det var vår oppgave å redde ham. Det gikk et kvarter før han fikk sagt hva som likom var i veien, men på de to andre gruppene hadde de fått vite det med en gang. Etter å ha gjort det mest nødvendige, begynte vi å lage en båre med øksa vi hadde med, for Anders hadde brekt beinet sitt. Vi brukte ganske lang tid, og store Anders lå i snøen og begynte å skjelve av kulde. Lærer Anders (Nicaragua) er forresten veldig morsom, og jeg storkoste meg med hans spesielle humor de tre dagene.

Vi har spist boller og vafler. Vi har sunget og spilt gitar. Lean on me og you've got a friend slo an (med 2.stemme). Vi har hatt masse dramaleker på kvelden. Vi har hatt spansk og gjort øvelser og snakket om studieturen. Vi har hørt historien om hun som går igjen i 3. etasjen, fortalt av han som eier gården, en kveld det var mørkt,men vi hadde stearinlys. Etter det var det mange skremmerier og folk som lagte skrekkfilm der oppe. Vi har tent i de seks peisene på huset, og hatt det riktig så koselig!


I går samlet vi inn penger til folkehøgskole-prosjektet i Guatemala. Vi samlet inn nesten
16 000 på ca tre timer.

I kveld skal vi kanskje starte Gudfaren-maraton. Jeg håper maratonen skal gå over flere dager.


Trondheim

Denne helgen var frihelg, og vi dro til Trondheim en hel bunch på fredagen. Helgen ble veldig fin. På fredagen satt jeg, Ingvild og Therese på jazz, lenge på Dromedaren, for vi kunne ikke gå til våre respektive steder å sove om nettene, før om en stund. Jeg og Ingvild bodde hos sære (vel brukt østlands-ord!) Nicolai, nabo til Ingvild i Nittedal. Der sov vi tre stk i hans bittelille stue/soverom/arbeidsrom, som = komisk. Etterpå gikk vi tur bort til Nidarosdomen, for Ingvild hadde aldri sett domkirken. Jeg ble sjokka over at de hadde bygget et stort senter; "type" souvenir", og Ingvild var sjokka over at de hadde ingen skikkelige flomlys på kirka.

På kvelden gikk vi tre på italiensk restaurant med kino attåt, Babel. Den bør alle se! En utrolig sterk og fin film. Vi møtte vilde og svein r, det gjorde jeg også helt tilfeldig forrige frihelg..
På lørdagen sov vi lenge, dro til byen, gikk rundt, spiste (for tredje gang på to helger, er blitt stamsted) på restaurant med en utrolig god rullekylling. Så stæsja vi oss på et vandrehjem med tre andre jenter, og gikk deretter til Augustins leilighet. Går på sund, men bor ellers i trondheim. Der var det gøy og baluba, og deretter sluntret vi bort til SaMfuNdet. Der møtte jeg sånn helt tilfeldig harald andreas fra haugesund, vi slo av en koselig prat. På Samfundet fant vi mange sund-folk samlet på et sted.

Vi begynte å gå hjem. Jeg og Ingvild trøkka oss inn på en stappfull buss, og sant som det var, fant vi ut litt seint at vi ikke visste helt hvor vi skulle gå av. Vi fikk altfor god hjelp av en gutt på bussen. Han forklarte oss veien så mye og nøye, at vi kjørte altfor langt. Når vi da måtte gå tilbake, kunne vi nok kommet på rett spor på den tida han skulle forklare den kronglete veien tilbake igjen.

På søndagen tok vi toget tilbake midt på dagen, først gikk vi på Dolly. Der hadde Nicolai noen venner som jobba, og vi fikk gratis kaffi og hvitløksbrød. (Ikke si det til sjefen, det skal være hemmelig..)

Togturen tilbake var herlig.



I dag sov vi lenge. Vi hadde spansk på linja. Vi fikk litt ekstra fri for å gå å kikke på soldnedgangen. Ordentlig fine solnedganger her for tida. Vi spiste knallgod middag, og etterpå gikk jeg og Ingvild tur. Så leste jeg Pondus, Ola på korridoren har tatt med alle Pondus-bøkene sine. Etterpå var det yoga-valgfag en time. Så leste jeg posten, jeg hadde fått to ting. Nydelig kort og øredobber av Anna, tusen takk! Og så fikk jeg pakke fra Afrika, fra kameraten min, Kelvin, fra Kenya. Et koselig brev, og et hjemmelaget smykke. Et ordentlig symbolsk smykke var det. Thanks Kelvin! Wewe mzuri!

-God natt-

Anders og eggerøren

Anders og Anders har kjempelyst på eggerøre. Det var tid for kvelds, og på kveldsen den kvelden var det jammen meg rester fra helga.

Anders på fotball tar en stor dæsj med eggerøre opp på fatet sitt. Nam, tenker han.
Anders snubler plutselig litt. All eggerøren detter på gulvet. Å nei!

Anders går videre, kanskje for å hente noe å tørke opp eggerøren med, kanskje ikke.

Anders på foto er glad. Han har også fått tak i en stor dæsj med eggerøre.
Ettersom Anders på foto kom litt etter Anders på fotball, og ettersom Anders ikke klarer å ikke treffe akkurat det punktet hvor eggerøren til Anders ligger, treffer Anders på foto eggerøren til Anders på fotball.

Anders på foto sklir på eggerøren til Anders på fotball.
Eggerøren hopper av fatet ...

...og det ligger plutselig to store dæsjer med eggerøre på gulvet.


Den store jente-og guttefesten!

Jente - og guttefesten er årets store fest her på Sund. Både jentene og guttene har i ca to uker planlagt store ting, holdt hemmelige møter, øvd, sydd sammen biter her og der - og stresset ørlite.

Det har vært ganske vanskelig å planlegge et opplegg for guttene, med 70 kaklehøner. Det har blitt mange møter og mas uten at vi har fått gjort så mye. Derfor var vi storfornøyd når vi kom i gang skikkelig.

Festen begynte med jentenes store frokost; med masse godt og eksotiske frukter fra hele vide verden. Seinere gjorde vi peisestua om til en 20/30-tallsbar, med kasino-og pokerbord, bar, roser, levende lys osv. Fem jenter hadde lagt 20/30-talls-inspirert svarthvit fortfilm, med synkronsvømming i bassenget og Chaplinmusikk. Vi hadde to danser; en hattedans og en til All that jazz. Vi hadde karaokeversjonen til Aint no sunshine, og laget en ny tekst, dedikert til guttene. Flerstemt og greier ,og guttene likte det. Det var treretters middag, med gutte - og jentetale i midten. Salen var pyntet med talgelys, hvit duk og røde roser. Jentene hadde også skrevet en liten tekst om hver gutt på sin egen korridor. Vi skreiv  de på kort, limte bilde av hver gutt på, og leste det høyt for dem. Det var en suksess, og guttene ble svært glad for så fine godord. (Utdrag om Kofi: "Du har muskler herfra til evigheten!")

Men... Seinere på kvelden var det guttenes tur til å gjøre stas på jentene. Og ettersom timene gikk, og opplegget fortsatte, ble vi jentene klar over at selve underholdningsstasen ikke kunne måle seg med jentenes. Deres var ti ganger bedre!

De hadde jobbet på spreng i 1 1/2 uke, og gjort seg skikkelig flid. De gledet seg som noen små unger på forhånd, selvom de ikke hadde fått tid til noen generalprøve. Vi begynte med å gå ut, der det var lagt en sti av fakler. Det var tre "poster" ute, med selvskrevne dikt av Gunnar, flerstemt rørende sang og entil morsom sang, og etterpå gikk vi inn i festsalen. Vi gikk en og en jente gjennom et svært tøyhjerte (som de hadde strevd mye med å henge opp) og guttene sto stilt opp på to rader, akkurat som faklene ute. I enden lå det tøyhjerter med navn på, til hver jente, som guttene hadde sydd sammen selv. Programmet inne var mye lenger. De hadde pyntet så fint, og alt var over all forventning. Vi var i ekstase hele tida, vi lo, klappet og hylte, noen ble så rørt at de begynte å gråte litt. Helt fantasisk! De hadde et langt program, og når vi trodde det var ferdig, kom noe nytt, kreativt, morsomt, rørende og fint.
Et par høydepunkter:
-Å se noen av guttene vise fram nye sider av seg selv, som nesten ingen visste om. To breaket midt i en kul dans. Han ene, som vi alle trodde var veldig sjenert, var med i Sex og Singelliv-skuespill (pratetema og gossip fra sund) og var kjempeflink og morsom.
-Hoftevrikkingen i dansen der det også var breaking.
-Philip og Lars Ove som synger A whole new world. De blir dradd bortover gulvet på en sånn ting du har varer på. Det var gutter på hver side, og dro. De gjemte seg bak noen digre, hvite, hjemmelaga skyer.
-Fine ord om alle jentene mens det blir vist bilder av hver jente. Denne ideen fant de visst ut før oss. For et par uker siden fikk vi beskjed om at vi skulle ta portrettbilder av alle på skolen, som skulle bli lagt ut på sunds hjemmeside. Kenny og Anders fikk ansvaret for det. Vi tenkte ikke over at ingen av guttene ble tatt bilde av... Ikke alle var helt fornøyd med bildene, men de ble heller ikke lagt ut på nettet.
-12 gutter danset ballet fra Svanesjøen. Du tror det er oppbrukt, men det var det ikke. Haakon i hovedrollen, og både han og Ola minte meg veldig mye om Billy Elliot, iført fine stillongser. Det hele toppa seg da Joakim kom ut. Vi så to spinkle bein, resten var en  hjemmelaga svane, av hønsenetting og gips, som var ca tre ganger større enn han selv. På guttemøte hadde han sagt: "Jeg vil lage en svane,og jeg skal være inni den". Han ble nedstemt, men sto på krava, og lagte søren meg den digre svanen! Det var et hysterisk morsomt og sprøtt syn, med tanke på at akkurat han hadde gjennomført det.

Etter det hele sprang vi rundt og klemte og roste guttene, og etter det igjen danset vi, lenge. Lærer Anders var dj, og hadde tatt med plater fra sine ungdomsdager. Salsa, swing, funk og mye mer spennende. Det har aldri vært så gøy å danse før!

Den beste store festen jeg har vært med på. Guttene smeltet totalt hjertene våre...

En sammenpresset historie

"Vi kan illustrere tidsdimensjonen ved å presse klodens 4600 millioner år gamle historie sammen på ett år. Livet i havet oppstod først midt i oktober da encellede organismer utviklet seg til bløtdyr og krepsdyr, og flyttet på land i slutten av november. 14. til 26. desember tok pattedyrene over lederstillingen i dyreverdenen. Menneskelignende vesener gjorde sin entrè først sent på nyttårsaftenen. Tre timer før midnatt ankom homo erectus, ca 23. 30 trådte neandertalermennesket opp, og ikke før fire og et halvt minutt før årets slutt trådte mennesket, homo sapiens sapiens, inn i historien. Ett minutt og tyve sekunder før midnatt skjedde jordbruksrevolusjonen, og 2 sekunder før året var omme, den industrielle revolusjonen."


1001 natt

Nå er det mer snø enn det har vært noensinne denne høsten. Det er nydelig her.

De siste tre dagene var det et egyptisk band på besøk på skolen. De øvde til en konsert til skulle ha i Oslo. En kjent norsk jazzsaksofonist og en svensk kontrabassist, visstnok en av verdens beste, spilte med dem. Saksofonisten hadde fått dem til Norge, og han kjente også en jazzlærer her på skolen.
I går kveld arrangerte de konsert for hele skolen, og på slutten var det et gigaband, for noen fra jazzlinja spilte med de òg.

Det var en helt fantastisk konsert, selvom det bare var i jazzklasserommet. Det var som å hoppe inn i et 1001 natt- eventyr.Enda bedre var det når Njål jazzlærer fortalte at disse musikerne var superkjendiser i Egypt, og at de var helt ekstraordinære musikere. Vi følte oss litt beæret, av å tenke på at av over de 74 millionene som bor i Egypt, var disse seks egypterne så store. Han mente det var helt surrealistisk at de kom til Sund og holdt konsert bare for oss. I tillegg var de så koselige!

Nå holder vi på å planlegge den store Jente -og Gutte-festen som skal holdes neste lørdag. Det er den eneste store festen i året som har et budsjett, så da gjelder det om å gjøre det spesielt og ordentlig. Jentene og guttene har hemmelige møter hver for seg. Til nå har vi hørt at guttene ligger veldig godt an, og de mener selv de har klekket ut en skikkelig god plan for oss jentene. Jeg tror vi skal prøve å få festen til å vare i over 12 timer, eller noe sånn...


Klasse 3m, vi må klare å samles i jula for en delikat julelunsj?

SNØ

Det kommer store bomullsdotter som leker snøengler, ned fra himmelen!

Inderøya har verdensrekord i matjordkvalitet!


Etter at vi kom tilbake til Sund etter høstferien har vi fått en merkbar forandring i gradene. Når vi skal spise frokost om morgenen, kan det ikke være mye plussgrader. Et viktig kjennetegn er at jeg begynner å bli ekstremt tørr på hendene. Inne er det også ganske kaldt, for det er så store flater å varme opp. Vi prøver å holde varmen med ullpledd, varme drikker og gode klemmer.

Det har vært en strålende høstferie. Jeg er nå offisielt ferdig med videregående, er egentlig godt fornøyd med eksamen og min egen prestasjon, og har fått gjort mye viktig. Jeg har fikset nytt pass, gått til tannlege, lege og tatt vaksine. Til helgen slappet jeg av med kulturnatt. Ellers bare vært hjemme og slapt av med venner og familie.

Jeg og Mari dro tilbake til Sund fhs mandag kveld. Flyet fra Haugesund til Gardermoen ble over en halvtime forsinket. Vi skyndet oss til neste fly fra Gardermoen til Værnes. På Værnes rakk vi derimot ikke toget som skulle gå til Røra, så vi måtte vente to timer på neste tog. Vi rakk flere besøk innom 7/11 innen den tid, og konkurrerte om hvem som klarte å bruke mest penger. Da klokka var rundt halv 12, kom plutselig Gunnar fra folkehøgskolen gående, og da vi skulle gå ut for å rekke toget, møtte vi plutselig på Ola fra min korridor. Han skulle hente Ola der, så vi fikk sitte på med han istedenfor.

På skolen er det gøy. På mandag var vi i Steinkjer med u-landsklassene. Der var det en slags messe pga FN-dagen. Det ble servert mat fra mange forskjellige land, vi fikk sett ganske mye trommeshow ledet av en mann fra Elfenbenskysten, og det var ulike organisasjoner med stands og slikt.
Denne uka er en dokumentaruke, og på kveldene blir det vist spennende dokumentarer om CIA i USA. Til helgen skal vi ha en kulturhelg. Vi får besøk av fire fredskorpsere som har vært et halvt år i Guatemala og India. Vi skal se Bollywood-film,  spise masse forskjellig mat fra Gambia, India og Guatemala og lære nye ting. En interaktiv helg. Neste helg skal vi ha et nytt rollespill. Tidligere har vi hatt  et både morsomt og småalvorlig rollespill om verden i energikrise. Det varte i fire dager, og alle fikk utdelt en rolle. Vi skulle prøve å finne løsningen som gav verden en ny, god type energi. Det ble noen actionfylte og spennende dager, der land konkurrerte mot hverandre, og der Paven ble kidnappet. Rollespillet neste helg heter "På flukt", der vi skal være flyktinger. Vi blir ute i 24 timer, og alle blir nødt til å være 100% med.

På linja er det kjekt om dagene. I dag hadde vi et opplegg på fem timer, med film, diskusjon og selvstudie. I går hadde vi fotokors nr 2 med fotolæreren. Det er smart at vi har det, siden vi bør få tatt noen gode bilder på studieturen. Jeg, Ingvild og Mari gikk ut og prøvde å løse oppgavene etterpå. Det var en nydelig høstdag med sol, og vi stakk opp den bratte bakken og fikk utsikt over havet, fjellene, Straumen og jordene. Jeg og Ingvild lagte en liten fotoserie som inneholdt Ingvild og høyballer.

Jeg, Kaja og Ingvild har et lite prosjekt på gang. Vi har begynt å ta Tran, etterfulgt av Biovit. Blir spennende å se hvordan dette utarter seg!

Jeg føler meg litt utenfor for tida, for uansett hvor jeg går, sitter det noen personer og strikker. Det er reine strikkemanien her nå. Ingvild strikker genser, Kaja, Monica og Charlotte strikker votter, luer og tøfler. De er flinke, og vips - så er de ferdig med noe. Jeg begynner å lure på om jeg selv skal begynne.

Jeg og Kristin har bursdag den 10 november, og jeg hadde blitt sååå glad for å få en koselig kort-ting i posten:::

HS
Sund fhs
Flagveien 95
7670 Inderøya

Planen nå er at jeg skal bli flinkere til å trene. De har åpnet svømmehallen her..Jeg har tenkt meg på tredemølla en dag. Jeg har tenkt på jogging ute òg. Ellers er yoga en fin ting, hver mandag, og turer i terrenget ...

Mi prades









CUBA DENTRO DE UN PIANO

  • Cuba inside a piano

When my mother wore a strawberry-sherbet for a hat,
and the moke from the ships was still smoke from cigars,
from dark Vuelta Abajo leaves,
Cadiz went to sleep between fandangos and habaneras,
and a little parrot at the piano tried to sing a tenor.
Tell me where the flower is, that man so intently worships.
My uncle Anthony returned with his insurrectionist air.
The Cabâna and the Principe resounded through the patios near the harbor.
No more shines the blue pearl of the Antillean sea; It`s gone, it`s died on us.
I ran into beautiful Trinidad:
Cuba had been lost, and now it was true, Quite true; it was no lie.
A fleeing gunboat came in, singing the tale in guajiras,
Havana was already lost; money was to blame.
The gunboat felt silent.
But it was later, ah, later
When they took "si" and turned it into "yes".

A surreal, but nice song, som jeg skal synge på eksamen. Den handler kort sagt om Cuba som forsvant når spanjolene kom og overtok. Noen ser nostalgisk tilbake på vakre Cuba, som det engang var.
Jeg har blitt så glad i denne klassiske sangen, med latinamerikanske svunger, akkorder og mystikk. Det er viktig å få et godt personlig forhold til sangene jeg skal synge. Ikke bare at det skal bli "mitt eget", men jeg føler meg rett og slett bare bedre av det.

I dag fant jeg ut at det er noe fellestrekk med alle fem sangene : Alt er relatert til kjærligheten. Enten handler de om noe som er forsvunnet/mistet. Vi vet ikke om den som har mistet noe kan få den eller det det gjelder, tilbake igjen. Eller så handler de om noe som en vil ha, men ikke kan få. Noe er morsomt, noe er tragisk, og noe er tragikomisk.

Jeg vil avslutte med noen rett og slett flotte ord, fra Hjelp til selvhjelp: Livet er musikk. Enjoy, dvel ved hver setning:

Enkelte betrakter musikken som en vitenskap: et presist system av toner og rytmer som følger ufravikelige lover. Men.... musikken - og livet (aha!) - er ikke alltid så standarisert. Vi må ikke være redde for å jazze det opp en gang i blant.


Øyeblikk

Det har hendt at jeg har fått en spesiell følelse som varer i omtrent bare et sekund. Jeg har funnet ut at denne følelsen kan være en slags definisjon på lykke. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg mener følelsen handler om lykke: Det bare føles sånn. Det er først etterpå -og ikke i øyeblikket jeg får det - at det har gått opp for meg at: "Det øyeblikket som nettopp var der, det var noe helt spesielt".

Slike øyeblikk har jeg hatt flere ganger i livet mitt, og jeg kjenner følelsen igjen etter hver gang. Det er akkurat som om alt samarbeider om at jeg skal få et slags lykkelig øyeblikk, selvom det er helt tilfeldig når det skjer og selvom det ikke skal noe spesielt til for at jeg får det.




Jeg var hos legen og tok blodprøver i dag, jeg skulle sjekke om blodet mitt har "bedret seg". Mens jeg satt og ventet på å ta dem, fikk jeg melding av marit fra sund, om at hun satt og ventet på å ta blodprøve akkurat da..Jeg spurte henne etterpå om hvordan det hadde gått, og det var omtrent det samme som hadde skjedd med begge to, igjen. De tok litt mye blod utav oss, sånn at vi svimlet og måtte legge oss ned. Begge fant ut at ialfall blodprosenten hadde bedret seg. Tilfeldigheter, tilfeldigheter..

Jeg og lars inge har sangeksamen på fredag, vi ønsker mange positive lykkeønskninger rundt kl 12! Tida går mye til øving,  te med honning og andre viktige ærend. I morgen er det tannlegen + vaksine. Jeg må også fikse nytt pass. Passet jeg har er gyldig i mange år til, og det koster jo litt med nytt. Men klassen vår må ha elektronisk pass, kun for å mellomlande i USA før Guatemala.

Carpe Diem!!!
Karpe Diem!!!



Høstferie

Jeg vil fortelle litt om haiketuren til u-landslinja, som var fra forrige torsdag til lørdag/søndag.
Klassen vår skal til Guatemala etter jul. Da skal vi drive med forskjellig feltarbeid. Komme i kontakt med mennesker, og bo tett opp med mennesker i to måneder.

Derfor dro vi på tredagers "minifeltsarbeid". Jeg dro med trønder-Laila. Poenget var å komme seg fram og ordne overnatting selv, uten å bruke penger. Vi skulle prøve å bryte våre personlige barrierer og å komme i kontakt med folk på forskjellig vis. Noen elever og nok et par lærere stilte litt spørsmålstegn til opplegget. Det er ikke akkurat det mest normale å haike og ringe på dørene til private hus, men vi hadde også andre oppgaver som ikke gikk på den biten.

Vi kom oss opp til Mosjøen, da orket vi ikke å prøve å komme oss lenger nordover. Vi fikk haik med fire forskjellige biler opp til Mosjøen. De tre første var tre forskjellige hyggelige damer, ï tre ulike aldre. Den siste damen satt oss av en mil sør for lille Grong, en plass vi valgte å kalle ingenmannsland. Ingen ville plukke oss opp, og vi bestemte oss for at vi bare måtte begynne å gå mila til Grong. Plutselig kom en bil susende forbi, og hundre meter lenger nede bråbremsa den og rygga lynkjapt tilbake. De stoppa midt i veien og sa "hopp inn!" Vi så med en gang på både bilen og folkene at "dette kan bli spennende", men vi måtte bare sette oss på. Det var ei dame på ca 40,og to menn på 22 og 42. Dama hadde klart å overtale de andre til å plukke oss opp, for hun hadde lyst på litt jenteselskap. Dessuten ville hun heller at vi skulle sitte på med dem, istedenfor noen andre,skumle folk. Vi ble nokså godt kjent med disse tre, for Siss som kjørte, var ei veldig trivelig og pratsom dame. Jeg og Laila fikk erfare hvordan det var å sitte på med noen som folk ellers har fordommer mot, og spesielt i en slik haikesituasjon vi var i. Laila fant ut at åpen dialog var det viktigste, så hun spurte dem rett ut, siden vi visste det var noe muffins. Da forklarte Siss hvordan det hang sammen, og at de var narkomane. De var helt harmløse, og hun ville at vi skulle føle oss trygge når de satt på. Hun var også veldig bekymret for oss, og vi måtte sende melding om hvordan det gikk med oss videre på turen.

Vi var trøtte når vi kom til Mosjøen, og orket ikke ringe på hos fremmede for overnating. Jeg så et kors på et hus, og håpte at det var noen gjestfrie folk der inne. Vi banket på en dør og kom nokså illeluktende inn på et kontor der frimenigheten holdt et møte. Vi fikk ordnet overnatting, på en kristen folkehøgskole et par mil nord for Mosjøen. Der hadde de kun 40 elever, og ikke aldergrense på 18 år. Det var litt morsomt å sammenligne med sund.

Dagen etterpå møtte vi tilfeldigvis på seks andre fra klassen, som også var havnet i Mosjøen. Seinere på dagen kom vi oss til Grong og fikk overnatting i det første huset vi prøvde. Et stykke veldig gjestfri ektepar, som hadde barn og barnebarn som var innom ... Vi kom rett inn på middag. Seinere gikk opp til en folkehøgskole som lå nærme, for der hadde Laila noen venner. Mediaklassen ville intervjue oss om turen, skolen vår og Guatemala. På kvelden koste vi oss med Norge Rundt og hjemmelagde flatbrød, ho Turid hadde vært på flatbrødkurs.

Vi hadde mye flaks med haik og overnatting, alt klaffet, og hvis ikke hadde det blitt enda mer såre føtter -og vi lurte seriøst på om vi måtte sove ute i ingemannsland før Grong. Vi haiket også endel med tog, og det gikk overraskende greit. Jeg kommer kanskje til å ta opp haikere en gang seinere i livet, for nå vet jeg hvordan det er å føle seg litt hjelpesløs.Men å haike selv, kommer jeg nok ikke til å ville gjøre, spesielt ikke her i Norge.

Ellers på skolen denne uken har det vært god mat, konsert, og gøy beat for beat. Vi har hatt litt linjetid hjemme hos læreren vår et par dager, for assistenten hans på turen kom for å besøke oss. Etter det skjønte vi enda mer av studieturen. På skolen har det også være mye sykdom i det siste. Feber, hodepine, bronkitt og lungebetennelse er det som går igjen.. Både Ingvild og Marit (som bor på rom sammen) har nærmest besvimt, og jeg har aldri sett noen bleikere enn Marit etter det. 
Vi merker at høsten kommer mer og mer. Jordene er ikke så oransje som de var når vi kom, kanskje ganske enkelt at mange av de er pløyde. Det begynner å bli kaldt. Men vi koser oss!

 I går vasket vi grundig hele korridoren på skolen. Vaskedamene kom og gav oss full pott -10 poeng- for etter høstferien får finest korridor en premie. Kollektiv vasking til Bob Marley var veldig koselig! Ellers fikk jeg ikke sagt god tur til de tre som skulle reise i ferien. Ingvild fikk seg en billig tur til Dublin, Kaja skulle til London og Glasgow, og Laila til Polen.

Nå er jeg forresten kommet hjem. Rart, men mer normalt enn jeg trodde også. Jeg kom til tomt og kaldt hus,  mamma&pappa kommer hjem fra Kreta i morgen. Jeg har en følelse av at de har hatt mye dårlig vær. Nå skal jeg øve, øve, øve, ta et bad, spise sjokolade og deretter prøve å sosialisere meg litt..







hits